La Paz

Noen ganger stikker vi av fra livet i el Alto og slapper av litt i la Paz. Flotte koordinator Reidun aapner gjerne leilighteten sin saa vi faar sove der hvis vi f.eks har vaert ute og danset i den store byen. det er nemlig ikek helt trygt aa reise hjem noe saerlig etter kl 10 paa kvelden.

Vi feiret Ingjerds bursdag paa vaar nye yndlingskafe: Chocolate Caliente, der de har veldig fint interioer, salsadans og tangokurs + en servitoer som er aldri saa lite betatt av Ingjerd. Koselig =)

Ogsaa et bilde av Kristian, uten noen spesiel grunn egentlig. men han er jo litt soet da :P

Kajas bursdag ble feiret hjemme hos redun - ho bor i 17 etasje med helt fantastisk utsikt over La Paz. - med folk fra Ceadl/Observatorio og Reiduns venner.

Vi har hatt noen moeter og slikt i byen ogsaa. Her med oljefagforeninga der Kristian holder til. Til hoeyre Kristian far Jose Domingo.

La Paz er virkelig en storby naar du er vant til de smaa husene i El Alto

Det er marsjer og blokkader i La Paz hele tiden. Her er hele hovedgata stengt av et langt tog som del av valkampanjen til regjeringspartiet MAS.

Vi feira Halloween med masse utkledte dansende mennesker og Kaja fant seg en venn =)

Cochabamba

Vi reiste til Cochabamba for aa delta paa et seminar om kjonn og urfolk i forhold til utdanning. Et samarbeid mellom Bolivianske organisasjoner, Nicaraguanske og norske SAIH (Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond) som har prosjekter i begge landene. Den forste dagen maatte jeg gaa etter en time, magen var ikke helt sammarbeidsvillig, og jammen holdt det seg ikke saann store deler av dagen og neste dag ogsaa. Jeg fikk med meg avslutningen paa seminaret og litt sosialt den siste dagen. Her er noen bilder av folk og dyr i Cochabamba:

Ja det var omtrent dette jeg fikk med meg av konferansen om kjoenn og hoeyere utdanning..



Vi tok en annerledes guidet tur i byen med folk fra Red Tinku. De holder folkeopplysning paa hovedplassen i Cochabamba hver dag.

Hver dag henger Red Tinku opp dagens nyheter, saa redigerer de ting og setter fokus paa det de mener er viktigst.

Paa turen gikk vi forbi fengslene i byen. Paa bildet er altsaa kvinnefengselet der vaare kanskje ikke saa inteligente medsostre fra norge tilbringer sine dager..

Som en avslutning paa rusleturen rundt i byen ble vi tatt med opp paa denne hoyden med flott utsikt. Paa andre siden av byen er det en kristusstaute og nesten alle turistene gaar dit, dette stedet er nesten glemt, til tross for at det er veldig vakkert.

Det er ikke saa enkelt aa ta bilde nei..

Hoyden er dedikert til kvinnen, og har statuer av kvinner oppover hele stigningen. Paa toppen staar dette monumentet.

Tilbake paa plaza principal, holdt Red Tinku paa med en av sine folkeopplysningstimer. Helt siden vannkrigen i 2002, da folket inntok plazaen har stedet hvert et viktig moetepunkt for folk og sosiale grupper.

Paa den samme plazaen var det samlet masse mennesker som spilte Charrango ( bitteliten gitar). Det var baade unge og gamle og kanskje hundre mennesker som stod i en stor sirkel og spilte den samme sangen. De hadde spilletime og oevde seg til de skulle reise til Oruro for aa vaere med aa sette ny Guinessrekord. 1000 Charrangospillende mennesker paa en gang. Flotte greier

Kvinneideal?


Abort er et omstridt tema i Bolivia, motstanderne har sine virkemidler.. Her fra Plazaen i Cochabamba.

Ogsaa det viktige naa skal vi spise middag bildet da.. god pasta.. (Haavard, Kaja,Reidun, Hanna og Ingjerd)

forbudstid

Jeg har endelig funnet ut hva de kule kidsa gjor om kveldene. De som ikke er ute og danser, eller kliner med kjaeresten sin i parken, er nemlig paa KARAOKEBAR

Det maatte selvfolgelig vi ogsaa prove ut. Med folkene fra Observatorio og CEADL ble derfor Kaja og jeg med inn paa diverse barer med tvilsom skjaerende musikk, for vi fant et passende sted. Det er nemlig overraskende mange muligheter paa et lite sted som Llallagua , hvis du onsker aa drikke deg full og samtidig imponere vennene dine med din stemmeprakt.

Vi valgte aa hoppe over selve syngingen. Baade fordi forsiktige nordmenn ikke akkurat stiller fremst i koen og fordi det kun fantes tre sanger i boken vi hadde hort for (dvs paa engelsk), alle var veldig rolige og alle var ABBA eller Beatles.. De andre i gruppa skrev seg derimot opp, omtrent samtidig som de bestilte et par mugger med Singani - lokal alkoholvariant, og endel olflasker. Saa var det bare aa vente til det var vaart bords tur. I hver ende av rommet var det en stor skjerm der litt tvilsomme videoer av halvnakne damer akompanjerte karaoketeksten. Mikrofonene ble sendt rundt fra bord til bord ettersom det var noens tur, imens satt folk og provde aa finne ut hvem det var som sang saa grusomt i sofaen ved siden av og koste seg med den beromte ollen. Konversasjon ar nemlig litt vanskelig, da musikken som vanlig i dette landet var satt paa styrke: jetfly.

Stemningsbilde.. morkt hyggelig og med eggekartong med solvpapir paa i taket..

Saa, akkurat da vaare venner hadde faatt mikrofonen og sunget seg gjennom to svisker, mer eller mindre med glans, ble musikken skrudd av og manne kom for aa hente mikrofonen. Men vi har en sang til protesterte vi. "Ja", sier han, "men naa er kl 11. Naa stenger vi". "Stenger dere kl 11 paa en lordag?". Ja ble jeg forklart. Kommunen har bestemt at alle barene skal stenge sjenkingen kl 11. "Ja maa vi gaa da?" "Nei, nei,de stenger bare dorene..."

Og det gjorde de. Musikken ble skrudd paa veldig lavt og dorene ble stengt saa ingen kunne komme inn. Slik at politiet ikke skulle forstaa at det var aapent. Saa fortsatte festingen i stille modus. Jeg synes dette var ganske festelig, men ble ennaa mere overrasket da de kl 12 gikk rundt i lokalet og spurte om det var noen som ville gaa. "De som ikek gaar naa maa nesten vaere her til kl 4. Vi har hatt saa mye politi utenfor saa vi kan ikke slippe ut folk hele tiden". Vi tok med oss tingene vaare og gikk til dora sammen med ihvertfall 10 andre. En mann stod i vinduet og holdt utgikk, og da kysten var klar, ingen politimenn i sikte, ble vi sluppet ut dora, og saa snek vi oss en etter en ut paa gata.
Sann er det naar det er forbudstid og alle enten de vil eller ikke maa oppfore seg som om de var fjorten aar og paa fylla for forste gang..

I denne vakre byningen med skiltet der det staar: "SPLEDID KARAOKE DISCO" ble det sunget baade hoyt og skingrende, men kun for kl 11 selvsagt..

Llallagua

Kaja og jeg reiste til byen Llallagua sammen med folk fra Observatorio og noen fra Ceadl for aa holde workshop en helg. Foerst med folk fra organisasjoner, saa med politifolk. Det viste seg at kontakten med Llallagua hadde vaert litt daarlig og paa foerste dag, loerdag, kom det kun 3 stykker saa workshoppen ble kanselert denne dagen og vi tok oss litt sightseeing i steden (det kommer en flott tekst om gruvene i Lallagua her, skal bare publisere den i neste reisebrev foerst)

Taaregass?

Etter aa ha jobbet i grupper med menneskerettigheter, problemer i lokalsamfunnet, grunnene til og loesninger paa problemene, ble det presentert felles.

I Bolivia tar man lett med seg barna sine paa moeter. Ikke alle er like sjarmerende..

Matpause

Frokost..

Jeg fikke ny venn paa torget..

Bolivianere er ekstremt begeistret for Salteñas.. De selges overalt og er en halvsirkel deig med kjoett og diverse inni, og masse stekesaus som renner ut overalt naar du spiser den.. Vi er ikke sa begeistret med det gaar da ned..

Mere salteñas der ja..

Det var fest i baksetet paa vei tilbake, med 80-tallspop, allsang og raakjoering foeltes det som en litt farlig raanetur i fjellheimen.

Bilbelte? jeg fant endelig ut hva bolivianerne trur bilbelte er til for..

Paa tilbakeveien odela vi en styringsgreie paa bilen (nei, jeg er tydeligvis ikke min fars datter, for jeg aner ikke hva saant heter, eller hvordan det fungerer..) det sa moerkt ut et oyeblikk, men vi kjoerte da videre og slapp aa sove paa fjellet i kulda..

Sammentreff

Da vi var i Valle Grande møtte vi en fyr fra Chile som tok kontakt med oss fordi han hørte vi var norske. Han hadde familie i Norge og hadde besøkt dem. Han kunne flere hendige høflighetsfraser på norsk, pluss noen obligatoriske banneord og visste hvilken t-bane han måtte ta i oslo for å komme til stedet der familien hans bodde (Manglerud??). Han nevnte også at han hadde et band som han reiste rundt med.



Så da vi var i Santa Cruz etterpå og hadde avslutningsmiddag for brasilianerne før de reiste hjem, så kom den en gruppe trubadurer inn på naborestautranten og spilte for folk. Søren.. er ikke det han vi snakka med. Jo, det var det selvsagt. Og vi inviterte de inn på vår restaurant og de spilte kjempe fin latianamerikansk musikk, så vi ble i kjempe godt humør.



Dagen etter på det nevnte ungdomsarrangementet med presidenten, kom akkurat den samme gruppa opp på scenen og varmet opp! Det var veldig kult. Vi følte oss liksom på hils med alle sammen etter å ha sett dem først i flere dager i valle grande og så her.

Etter at vi var ferdig med opplegget i Santa Cruz, reiste Kaja og jeg til cochabamba for å være på en klimakonferanse. Den første kvelden var vi ute på en restaurant og spiste middag. Og hvem kommer inn og setter seg ned for å spille. Jo, våre venner. Så vi fikk klemmer og la ennå mer penger i hatten deres. Så liten er verden at man møter hyggelige mennesker igjen overalt.


Jeg faar ikke til aa legge ut video med dem. Men gaa inn paa youtube og se Buena vista Social club med "El cuarto de Tula" saa faar du foelelsen.

Justicia climatica

Etter at vi var ferdig med politisk program i Santa Cruz reiste jeg og Kaja til Cochabamba for å delta et seminar om klimaendringer. Det var et veldig toft opplegg med en fiktiv rettsak der det over to dager ble presentert 7 saker for en jury, som siden kom med sin "dom". Det var et stunt for aa sette fokus paa at dersom vi skal kjempe mot klimaendringer, og kravene man stiller og avtalene man lager skal ha noen funksjon maa man ogsaa ha noen sanksjonsmulighet og noen som overvaaker det hele. Kankje hadde det vaert en idee med en internasjonal klimadomstol? (lignenede menneskerettighetsdomstolen).

"Vi skylder ikke, vi betaler ikke" - Landene i soer sier det de mener om klimaendringer og hvem som skal ta ansvar.

Hver sak ble presentert i ca en time. Det var saker fra forskjellige latin-amerikanske land, fra Peru, Ecuador, Bolivuia, Brasil og Colombia. Noen gikk konkret paa et selskaps (eller statens) utnyttelse av naturressurser og forurensing, som for eksempel mot gruveselskaper i peru ( der elvene forurenses og barna foedes med absurde mengder tungmetaller i blodet) Og det var veldig ambisiose saker med anklager mot saa og si hele den vestlige "utviklede" verden, med veldig uklare ansvarsomraader.

Den foerste saken var fra naeromraadet mitt i La Paz. Samfunn som ligger ved fjellet Illimani bekymrer seg for at fjellets sno og isreserver smelter mye raskere enn tidligere. Samfunnene er helt avhengige av vanntilforsel fra isbreene og de mener det er klimaforrandringene som har skylden for den raske nedsmeltingen.

En av sakene gikk bl.a. paa en avtale mellom mange latin-amerikanske land - IIRSA, hvor det skal utfoeres over 500 megaprosjekter paa hele kontinentet, det vaere seg damprosjekter, veier eller andre utbygninger. I utgangspunktet for aa gi utvikling til regionen, men utviklingen gaar i stor grad paa bekostning av naturen. Dette er blandt annet tilfelle I omraadet rundt Aguas Calientes, i Chiquitania der Eilif bor, der det skal settes igang et stort veiprosjekt. .

Vi var der sammen med Marcelo fra Sucre som er den eneste i El Observatorio (Det bolivianske observatoriet for naturressursene - initiativ fra CEADL) som jobber med klimaendringene (de andre jobber mest med olje og gassforvaltningen).

En av sakene var en veldig interesant historie om et hollandsk selskap som har gaatt inn og plantet traer paa landsbygda i Ecuadors for aa gjoere opp for klimautslippene sine i Europa. Klimakvoter er jo et hett tema i Norge og det gjorde intrykk aa hoere folk fortelle om problemene dette har foert til i deres samfunn. Selskapet gikk inn og plantet traer som ikke hoerte til i oekosystemet og dette har fullstendig oedelagt baade vanntilgangen og forholdene for andre planter og dyr i omraadet. I tillegg har flere undersokelser fastslaatt at plantasjene paa ingen maate veier opp co2 utslippene selskapet prover aa kjope seg fri fra. I tillegg har deres lumske avtaler ikke gitt arbeidsplasser til lokale som antydet, men gitt lokalsamfunnet i oppgave aa vedlikeholde plantasjene de neste 20 aarene for egen regning. Det hele mens selskapet ikke trenger aa gjoere dyre justeringer for aa minske sine utslipp i Nederland.

Juryen, med representanter fra forskjellige latin-amerikanske land, med diverse faglig kompetanse paa miljoeomraadet. ( Legg merke til at Mormor fra Mormor og de 8 ungene har sneket seg med i juryen)

Etter hver presentasjon stilte juryen spoersmaal og kom med raad og vink til saken. Ting ble oppklart og det ble f.eks undersokt hva slags rettslige skritt som allerede var tatt i hver enkelt sak. Selve dommen var mer en sammenfatning av behovet for klimarettferdighet og en appel. Bolivias representant til klimamoetet i Koevenhavn var invitert og man la vekt paa behovet for at noe maa gjoers, noe drastisk. Et stort poeng var at de fattige landene i soer i liten grad har ansvaret for den forrurensingen som finner sted og at de rike landene maa ta ansvar.

Seminaret ble holdt paa universitetet i Cochabamba i oeverste etasje..

Litt sliten der ja..

Etter at sakene var presentert ble det debatert klimaspoersmaal

Her snakker mannen som skal representere Bolivia under klimaforhandlingene i Koebenhavn naa i desember.

Etter endt rettsak og dom/appel fra juryen ble det ropt litt. Jallalla (leve - paa quechua/aymara) baade Laton-Amerika, Evo Morales, Bolivia og kampen mot kuppregimet i Honduras.

Og foer vi reiste hjem fikk Kaja gaa paa Cafe Paris og vaere fransk et lite oeyeblikk =)

Og dagens snodige..

ting og tang fra SC

Eilif paastaar at han har faatt sjegg, bruk forstorrelsfunksjonen..

Brigaden endelig samlet i Santa Cruz

Maren-Anne med lillebror Emanuel

Det er godt aa leve litt byliv en gang iblant. Her paa iskrembar i Sabta Cruz

Brigadens maskuline bidrag..

Aasta tok seg en tur til tannlegen for aa ordne opp i noen hull og noen visdomstenner. De sjekka alt og hun maatte komme tilbake dagen etter for aa opperere. Da hun kom dit saa fikk hun bekjed om at nei vi kan ikek gjore det idag fordi vi har ingen flere sterilke hansker igjen. Nei ok, tilbake dagen etter. saa opererte de ut visdomstanna. Da hun spurte om de ikke skulle ta hullene saa sier de.. aaja skulle du det, nei det maattevi ha gjort for vi opperete, saa du maa nok komme tilbake.. og slik gaar nu dagan..

Saa kom tiden da Brasilianerne maatte reise hjem og vi tok en liten middag paa vaar nye yndlingsretaurant i Santa Cruz (mexicansk mat - nam nam).

Vi hadde fikset fotoalbum til dem med bilder fra hele oppholdet deres og med hilsner fra oss. Det blei noen taarer da ja..

Kaja og Cleu