God jul

God jul til alle kjente og ikke fullt saa kjente. jeg er i El Alto fortsatt og skal feir emed familien. Foer det baerer til peru, Visumet mitt har paa en maate gaatt ut.. jeg holder paa aa oppdatere masse gamle ting her naa, saa sjekk ut ting fra november og nedover paa wallen. mange klemmer fra Bolivia

Stem naa!

Det er bare 3 dager igjen til klimatoppmoetet i Koebenhavn. Stem "Earth" og si hva du mener om global oppvarming. NOE MAA GJOERES!.

Aduana og byraakrati helvete

Min mor skulle vaere snill og sende meg en pakke. hurra tenkte jeg. nytt superundertoy ( det ene settet jeg har som jeg bruker HVER dag begynner aa bli litt slitt og kunne trenge en vask..) og melkesjokolade. Saa jeg ventet og ventet paa den norske chilinoette-herligheten som jeg visste ventet og vi trodde det hele hadde forsvunnet for den kom jo aldri fram til leiligheten til koordinator reidun. Saa endelig for to uker siden etter en og en halv maaned paa tur (selv om den ble sendt med fly) kom det beskjed om at den var paa postkontoret. Jeg reiste for aa hente den, betalte de 10 bolivianosene det kostet aa ha den liggende der, og med esken i armene klar til aa gaa, sier damen i disken at jeg maa gaa innom et kontor litt bortenfor. Ok, tenkte jeg. De skal sjekke at det som er i den er det som staar utenpaa. Det gjorde de, ogsaa laerte jeg et nytt ord paa spansk: Aduana - aduana betyr toll..

"Ja, da maa du betale 538 bolivianos, saa skal du faa pakken din." Det vil si nesten 500 kr, for godteriet mitt og superundertoy.. Aerligtalt trodde jeg ikke noe paa det og kranglet godt med kjerringa bak disken som i tillegg til aa utstraale STASIlignende byraakratitilstander ogsaa snakket rusisk gebrokken spansk og hadde litt for hard sminke.. Til slutt maatte jeg bare ta med meg papirene mine aa gaa. Jeg hadde tilfeldigvis ikke 500 bolivianos paa meg, da aa ta bussen til byen og spise der sjeldent koster mer en 30. Saa reiste vi til Peru og jeg la igjen penger til Reidun saa hun kunne proeve aa faa ut pakken min. Hun var der to ganger, men fikk det ikke til fordi de maatte ha identifikasjon.

Saa paa fredag reiste jeg til byen for aa gjoere det selv. Jeg fikk en lapp med nummer paa og saa maatte jeg gaa i banken for aa betale tollen der og komme tilbake med en kvittering. Saa var det bare det at begge de to bankene jeg kunne betale i var stengt paa det tidspunktet. Men nesten alle de andre bankene i bankgata var selvsagt aapne.

Loerdag morgen etter aa ha vaert ute og danset til kl 4 om natten stod jeg opp litt over ni for aa rekke aa fikse det hele foer postkontoret stengte kl 12. Jeg gikk til bankgaten og spurte i begge de aktuelle bankene. "Nei vi kan ikke gjoere det idag, det er loerdag," sa de i begge. De sendte meg videre til den andre bankgata for aa sjekke med de andre filialene, som kunne gjoere det paa loerdag. Jeg ble anvist retningen og fikk beskjed om at det var 4 kvartaler. Saa jeg gikk og gikk og kunne ikke finne noen bank. Saa spurte jeg folk og de pekte meg i litt forskjellige retninger. (Aa si at du ikke vet hvor noe er, er nemlig verre enn aa peke litt tilfeldig), men til slutt spurte jeg to menn som pekte meg i noe som virket som riktig retning, og etter en laaang gaatur, definitivt mer en 4 kvartaler, kom jeg da fram.

I den forste banken sa de, "nei desverre vi kan ikke gjoere det idag, bare mandag til fredag." I den siste sa de:" ja det kan vi fikse", og jeg kjente lettelsen komme innover meg etter en og en halv times surring rundt i byen. Jeg gav dem lappen min med kontoinformasjon paa. Saa sier mannen: "Men hva slags toll skal du betale? Det staar ikke her hva slags type toll du skal betale, det maa jeg vite hvis ikke kan jeg ikke gjoere det". Jeg forklarte ham om esken, hva det var og at den var paa postkontoret. "finnes det ingen tollgruppe for post?" Nei, det fantes ikke. "Du maa ringe til de som har sendt deg pakken aa sporre", sa han. Som om min mor i Norge hadde noen anelse om at jeg maatte betale toll i utgangspunktet.

"Kan dere ikke finnet telefonnummeret til postkontoret for meg?" spurte jeg, "saa kan jeg ringe og spoerre". Jeg visste at jeg ikke ville rekke aa gaa fram og tilbake foer de stengte. nei, det kunne de ikke hjelpe meg med. Jeg maatte gaa tilbake og komme tilbake paa mandag.

Tilbake paa postkontoret var de veldig hjelpsomme og ringte for aa spoerre bankene, som igjen sa at det ikke var mulig paa loerdag ( haaper de fikk med seg det saa de ikke sender andre avgaarde paa runde neste loerdag). Og jeg fikk beskjed om at selvsagt var det posttoll jeg skulle betale ( det spor de jo aldri om!!).. saa var det bare aa tusle hjem uten nye ullsokker ennaa en gang.

men nu er pakken endelig hentet, paa mandag gaar visst det meste. Og baade superundertoey, sjokolade, tomatsuppe(?), sjokoladekjeks, drops og masse melkesjokolade er i hus!!!! hurra. jeg er veldig veldig glad i mamman min ( og pappa da). naa skal det fraatses paa kontoret...

Ferie!

Ferie! Hurra. i 4 dager... For aa faa i hus nytt visum.. jaja, da var det bare aa velge da, hvor vil du reise. Etter mye om og men reiste Kaja, Ingjerd, Eilif, Kristian og jeg med buss til Peru. Naermere bestemt til Cusco, en 12 timers tur fra La Paz. Det store maalet: Machu Picchu, incabyen (se innlegget med navn Machu Picchu). Cusco er ogsaa en gammel Incaby, men naa mest besokt av turister. Veldig vestlig og mye suvernirer, men ogsaa mange gamle flotte bygninger og trange brosteinslagte gater. Det er akkurat som aa vaere i Italia var det noen som sa, der har jeg ikke vaert, men jeg antar det kan stemme..Lignet ihvertfall ikke saa veldig paa El Alto.

Skopuss paa plazaen

Ferien vaar har kommet til aa dreie seg om en ting. Med unntak av Machu Picchu-planlegging og pengeuttak( minibankene har ekstemt smaa uttaksgrenser) har praten stort sett gaatt om en ting: MAT.

Frokost? Ja Takk!

Det er ingen hemmelighet at maten i El Alto ikke akkurat er en kulinarisk opplevelse.. Det serveres stort sett "dagens rett" paa restaurantene eller frityrstekt kylling paa hvert gatehjorne.. I Cusco derimot er det altfor mange restauranter aa velge mellom og vi hadde faatt tips om en spennede sak av Maren-Anne, Peru-eksperten..

Klar for Biff etter en dagstur i buss fra Bolivia.

Etter en lang slitsom busstur reiste vi til en restaurant som heter Fallen Angel, med et noe spesielt inventar.. Bordene var roede badekar, med vann, fisk og skjell og planter oppi og en glassplate over. Stolene var senger med puter i og puffer med tigerstriper. Hvert av rommene i restauranten hadde sitt eget design:

I taket hang det griser, engler og kjeruber og paa veggene masse forskjellig kunst og flere engler.

When pigs can fly..

Og der under englene, spiste vi verdens beste Biff! Saa moer og god at man ble litt lei seg da den var oppspist...

Biffen over alle biffer!

ogsaa var det sjokolademouse, og Kristian fikk Konjakk til kaffen og alt var bare flotters. Akkurat som alle de mannlige servitorene paa stedet. Alle sammen var hjertens enige i at de var en fryd for oyet, i tillegg var de alle sammen tvers igjennom homofile. Noe som gjorde det hele ennaa litt mere underholdende. (ja jeg vet at ikke alle homofile er skruller og jeg mener ikke aa fornaerme noen, men de var fryktelig sote)

Dessert!

Gjennom hele turen mot Machu Picchu ble det snakket om denne biffen. Saa da vi kom tilbake fra den lille byen Aguas Calientes (de varme kildene) der vi maatte innom for aa naa incafjellet, tok vi like godt aa spiste paa den samme restauranten ogsaa paa vaar siste dag i Cusco.

Det ble tid til litt shoppong ogsaa, naa er ihvertfall noen av julegavene paa plass,(jada det er bare aa glede seg til diverse ullting med lamamotiv!). Og etter nok en fantastisk biffopplevelse gikk vi paa jazzkonsert, med en gruppe vi motte paa kafe den forste dagen. En litt rar, ikke saa bra musikalsk opplevelse, men allikevel.

Jazzkonsert med tradisjonelle innslag..

Saa bar det hjem igjen med buss. Nattbuss hadde vi bestemt oss for, for aa kunne sove litt og ikke bli helt utslitt av den lange bussturen. Litt skuffende derfor at ingen hadde fortalt oss om det faktum at vi kom til aa maatte bytte buss to ganger og den forste gangen vente i 3 timer i Puno fra kl 5 om morgenen. Men det gikk naa greit, paa grensa rynket ikke vaktene et bryn over at vi hadde vaert ut vaare 90 dager og stemplet raskt 30 dagers nyttvisum i vaare blanke rode pass.

Nasjonal Samling

Ok, saa er det kanskje litt makabert aa kalle noe som helst nasjonal samling, med de referanser det gir en nordmann. Men saa er det engang snakk om CEADLs Encuentro Nacional, altsaa organisasjonens nasjonale samling, saa det har naa bare blitt saann. Etter aa ha gjennomfort tallerer, workshops, paa 6 steder, i 4 fylker (av i alt 9) ble ungdommer fra alle de organisasjonene som hadde deltatt, invitert til aa delta paa dette motet som ble holdt i Achocalla, utenfor La Paz. De kom fra: La Paz, El Alto, Llallagua, Oruro, Tarija og Sucre. Opplegget var, hvis man ser borifra at det var daarlig organisert og uforskammet forsinket, en suksess.

Ting ordner seg nemlig paa mystisk vis for CEADL, til tross for at det kanskje ikke alltid er like fortjent. Paa invitasjonen til alle organisasjonene stod det at det var oppmote kl 7 i el Alto. Det var stor enighet blandt de ansatte hos CEADL paa det siste motet om at det var viktig, at selv om man visste at ungdommene ikke kom til aa vaere presise, saa maatte i hvertfall vi vaere det. Da jeg og min vaertssosster kom 5 over 7 var det bare kommet en person fra CEADL. Det var til gjengjeld Juan Edgar som akkurat har kommet tilbake fra 3 maaneders utveksling i Norge, og ikke riktig har rukket aa bli boliviansk igjen. De andre kom tuslende litt etterhvert. Og jeg merket at nordmannen inni meg, som hadde lest programmet for dagen noye og visste at det hele var meget ambisioest og at vi maaatte vaere igang med alt og ferdig med innskrivning av 100 ungdommer halv 9.

Busstur

Bussen reiste fra el Alto, ja saann ca kvart over 8, bare en time over tida, da var bare to av tre busser fulle, og den andre ble staaende igjen i el Alto, for aa vente paa eventuelle etterslengere. Vi fikk da skrevet alle inn, og startet rett paa opplegget, bare litt over en time forsinket og fikk fart paa organisasjonenes presentasjoner av seg selv.

Nei, det er ikke lovprising paa gang, men oppvaakningsstrekk i beste barneskolestil..

Saa er det min sjef Titos oppgave aa annonsere en kort pause, refresco ( Bolivianere elsker pausemat - refresco). Han glemmer da selvsagt aa nevne hvor lang pausen er, og folk forsvinner ut i sola en halvtimes tid.. Sann fortsatte det da, og vi ble ferdige paa kvelden 2-3 timer etter planlagt, saann at den kulturelle kvelden begynte i halv 11 tiden. Men bolivianere synes heldigvis slikt er dagligdags og legger seg ikke kl 9 som trotte brigadister, saa det gikk saa fint saa.

Refresco til 100 personer

Det ble allsang og folkedans, foer det ble arrangert disko med anlegg og Cumbia paa full styrke. Jeg var litt redd for at noen skulle be meg danse norsk folkedans. Ingjerd hadde nemlig sent meg en melding paa morgenen med teksten: "Jeg har paa en maate spydd i hele natt. trur ikke jeg er i form til aa reise noe sted. Er det greit?" Det kunne jeg jo ikke svare annet enn ja paa, saa jeg var mutters aleine saann europeisk sett og hadde ikke spesielt lyst til aa danse solodans, og ikke egentlig aa synge noe heller. Heldigvis var folkuset paa jentene fra Tarijas og deres dans, saa jeg kunne puste lettet ut la meg sjarmere av hipphoppere og dansere.

To deltagere fra Sucre danser Queca

Men saa til det som det faktisk ble jobbet med.. For prosjektet i seg selv var slett ikke saa dumt. Tanken var aa sette igang en prosess for aa i hvert fylke/kommune? starte et observatorie for menneske rettighetene. Etter aa ha blitt vist eksempler paa slike observatorier i andre latin-amerikanske land, fikk ungdommene jobbe med sporsmaal i grupper for aa definere hva et observatorie kan vaere og hvordan det kunne fungere. De ble delt i grupper etter sted og etter aa ha diskutrert, oppbygning, nodvendigheten og CEADLs rolle i et slikt observatorie, ble alle samlet og hver gruppe presenterte sine ideer. De grunnleggende ideene ble diskutert heftig og en viss enighet ble oppnaad. Paa kvelden satt en gruppe sammen og sammenfattet et dokument med alle tingene som var felles og alle hovedideene fra gruppene

Prinsippene som skal ligge til grunn for et Observatorio ble diskutert.

Saa paa sondag ble dette dokumentet presentert og diskutert. Sa ble det delt i grupper igjen og organisasjonsrepresntantene ble spurt hvem som var villige til aa ta ansvar for aa starte en slik prosess i sitt lokalomraade. CEADL var veldig fornoyd med det hele. Alle gruppene saa nodvendigheten av et uavhengig observatorie, som kan dokumentere og etterforske brudd paa menneskerettighetene og menneskerettighetssituasjonen i Bolivia. Og alle gruppene fant representanter med ansvar for aa starte en prosess mot et observatorie, og det ble ogsaa satt ned datoer.

El alto gruppen presenterer sine tanker

Jeg fikk en ny venn =) Trafikksebraen fra Las Paz stilte i kostyme og var veldig populaer..

Det er hoey koselig-faktor paa CEADLs arrangementer.. Gonzalo og gitaren slaaar alltid ann hos jentene

Gruppebilde foer avreise..

Oruro

Da vi skulle til Oruro for aa ha nok en taller med ungdommer, diskuterte vi en stund foerst hvilken buss vi skulle ta. Skal vi ta den som gaar kl 3 eller kl 6? Saa ble vi til slutt enige om den kl 3 for aa ha god til naar vi kom fram. Da vi kom til bussstasjonen, hadde kjoept billett og satt oss i bussen, begynte folk aa rope og klage og det gikk opp for meg at noe ikke var saann som det skulle. Bussen gikk ikke, Folk begynte aa be om aa faa pengene tilbake (dvs de ropte "gi meg tilbake pengene min" fra setene sine bakerst i bussen) saa kom det en politimann inn i bussen og informerte om at det var et sykkelloep paa veien fra Oruro til lap Paz og at veien kom til aa vaere stengt de neste 2 timene.. Saa da satt vi der da. Folk slo seg ikke til ro, men fortsatte aa klage, de som jobbet paa bussen visste jo at veien var stengt,mne de sa ingenting om det foer etter at folk hadde betalt.
Men joda bussen gikk til slutt.. naermere kl 6..

Ingjerd er ikke saa fornoyd med forsinkelsene..

Etter enna tre timer i bussen kom vi fram til Oruro. Jeg trodde vi hadde bestilt hotell, workshoppen sklulle jo vaere paa et hotell dagen etter, skulle vi ikke bo der? Nei, vi skulle bare finne et hotell naar vi kom fram. Det var bare det at saa og si alle hotellene i byen var fulle paa grunn av et foerkarnevalsarrangement som skulle finne sted dene helgen. Vi kjoerte rundt til 10 forskjellige hotell foer vi endelig fant et med ledige rom. hurra for planlegging.

Apropo karneval. Oruro er kjent for sitt store karneval i februar, og alle jeg moette spurte om jeg ikke skulle komme tilbake til karnevalet. Da jeg sa jeg skulel hjem en uke foer herligheten, kunne de ikke forstaa at jeg ikke bare kunne endre billettene, dette maatte jeg jo faa med meg.. Saa det er et het tips til neste tur..

Paa loerdag hadde vi saa selve talleren paa et hotell. Noe som var vellykket, selv om det var litt daarlig oppmoete. Det ble foredratt (kan man si det?), lekt og diskutert om menneskerettigheter, ungdommers rolle i samfunnet og kjoennsspoersmaal.

Fritt ord

Midt i talleren kom det en man fra ungdomsorganisasjonen VIVE og spurte om han ikke kunne intervjue meg og Juan Edgar om utvekslingsprosjektet vi har deltatt i med brigaden. Saa vi ble med til et lite radiostudio for aa fortelle om vaare erfaringer paa direkten. jeg kan ikke akkurat si at det er det mest behagelige jeg har gjort. Det er ikke alltid like enkelt aa skulle snakke spansk og ihvertfall ikke forstaa alle spoersmaal. Men det gikk naa bra.. og jeg fikk stotret fram hvor flott jeg synes Bolivia er..



Som et morsomt innslag i programet sitt hadde radioverten en nyhet fra et annet sted i verden. Han fortalte da om en reklamekampanje fra Brasil hvor folk oppfordres til aa tisse i dursjen for aa spare paa vannet. Det gaar nemlig med mange millioner liter vann for aa spyle ned i toalettet hvert aar. Dette ble kankje litt pinlig for oss som liksom skulle reflektere over dette , men for all del, alt som er bra for miljoet..

Juan Edgar blir intervjuet og maa motvillig svare paa om han tisser i dusjen..

Paa kvelden ville gutta som hadde faat seg fri fra familie for aa reise paa helgekurs selvsagt ut og ta seg en drink. Sa da blei det dans igjen da vettu. Og jeg som eneste jente ( ingjerd og Margarita var syke) ble et yndet oppbydingsobjekt. Da jeg gikk hjem litt foer to ble det mutret noe om feighet, men saa var ikke jeg fyllesyk og forsovet dagen etterpaa heller da:P

Victor fra CEADL (nest til hoeyre) med lederne fra ungdomsorganisasjoen VIVE far Oruro.

Andre dagen, soendag, kom vi etter norsk standard uhoert seint til et seminar som vi selv ledet, grunnet enkeltes bakfyll og sene frokost. Men det ble naa gjennomfoert teaterworkshop og bloggkurs allikevel. Ingjerd og jeg ble veldig interesante objekter naar de paa bloggkurset begynte aa undre seg over om det gaar ann aa kjoepe ting paa internett. Sa da fikk vi fortelle om nettbutikker, togbilletter og cd-kjoep paa nett.

Daniel viser ungdommene hvordan organisasjonene deres kan blogge om ting de synes er viktig paa nettet.

Saa bar det heim att, etter aa ha sprunget til bussen ( selvsagt) viste det seg at det var blokade paa veien, ikke uventet, saa 3 timersturen tok fort 4 timer denne gangen. Da jeg kom hjem rakk jeg akkurat slutten av 10 aarsselskapet til min soesters datter Liz. Huset var smekkfullt av barn og foreldre, med bloetekake og kakao og hele gulvte var fyllt av konfetti, rosa saadann, til lillebors store glede.. (lurer veldig paa om min mor hadde sluppet saanne ting inn i huset sitt..)

O glede!

Saa forsvant folk sakte men sikkert og alle gavene ble hentet fram. De aapnes nemlig naar festen er over. Men foerst skal de velsignes og telles av gavenes gudmor. Den oppgaven falt paa meg, noe som visst var en aere. Foerst skulle det stroes ris med sukker over haugen med leker i glinsende fargepapir, for aa velsigne det hele, saa maatte jeg tele en gave etter den andre. Og jeg fikk opplyst, hvis det blir partall er det bra, hvis det blir oddetall er det daarlig og da er det gudmoren som maa traa til og kjoepe en ekstra gave saan at det blir riktig. Trenger jeg aa nevne at det ble oddetall..

Jeg teller saa godt jeg kan paa spansk, mens lillebror proever aa aapne alle soesterens gaver paa en gang..

Dagen derpaa skulle alle stolene tilbake til kontoret der de var laant fra. La meg bare si det saann: trafikksikkerthet er ikke et tema i Bolivia..

Arbeidstilsynet?

Utenfor hotellet mitt i Cochabamba

Hovedgata Llallagua