Feminist?

Er du feminist?

Journalisten stikker en mikrofon opp i ansiktet til en urfolkskvinne.

tja, nei, det tror jeg ikke"
Det gaar sukk gjennom rommet. Vi er paa kurs, og etter aa ha diskutert kvinnekamp, kjonnssposmaal, abortsporsmaalet og sekularisering av staten i to dager, holdes det en fiktiv pressekonferanse. Og selv under litt press, av en medsoster med en mikrofon laget av et sammenrullet papirark, glemmer kvinnen det hun uttrykt de siste dagene. At hun jo tror paa kvinnekamp.

Deltakerne presses hardt av sine medsostre i det fiktive motet med pressen.

Jeg besoker et kurs holdt av Colectivo Rebeldia (oversatt: kolektivt oppror) i Santa Cruz. Det er femionistorganisasjonen LAG samarbeider med, der brigadist Erika Paula holder til. Seminaret er en del av kampanjen 28 September, som fokuserer paa kvinners rett til selvbestemmelse. Innenfor dette spesielt det kontroversielle temate abort.

Abort er ulovlig i Bolivia (mye paa grunn av kirkens makt i samfunnet) med unntak i visse spesielle situasjoner. (Selv om selv voldtatte barn ikke har faatt lov til aa ta abort av rettssystemet)

Det er et faktum at samfunnets rike betaler for aa ta abort paa private sykehus uten at noen lofter et oyelokk. Colectivo Rebeldia jobber for at abort skal bli et lovlig alternativ, slik at fattige kvinner ikke skal do, etter ulovlige abortinngrep utfort av uprofesjonelle.

I Bolivia er morsdod pga ulovlig abort den tredje storste dodsaarsaken for gravide. Ikke bare drepes barnet, moren dor ogsaa. Bor ikke kvinnens helse komme forst?

Det finnes ingen ofisielle tall over gjennomforte aborter i Bolivia,men undersokelser tilsier at det gjennomfores ca 100 ulovlig hver eneste dag.

Vi vil ikke ha flere aborter, men vi vil at muligheten skjal vaere der, uten at kvinnene risikerer sitt eget liv, sier feministene.

Kvinnene sier de moter mange problemer naar de kaller seg selv feminister. Folk tror at feminister er kvinner om vil nedkjempe mennene, drepe dem, ta deres plass. Det handler ikke om det, det handler om likestilling. Men kanskje maa man provosere litt og virkelig vise kvinnene at de kan det samme som menn, uten at det betyr at man vil avskaffe mannen totalt.

For det er endel aa kjempe for i Boliva, i forhold til arbeid og rettigheter. Og mye i forhold til den nevnte selvbestemmelsen. Aa selv kunne bestemme over egen kropp, hvor mange barn du vil ha, naar du vil ha sex. Bolivia har et av regionens hoyeste antall smittede aarlig av seksueltoverforbare sykdommer, med 56 000 registrerte tilfeller i aar 2000. I tillegg oker antallet Hiv smittede. Her er kvinner spesielt utsatt fordi mannen bestemmer i forholdet, og fordi det er mye utroskap i et veldig machistisk (?) samfunn. Aa be din parter om aa bruke beskyttelse er som oftest ikke en mulighet.

Etter en stund kommer den virkelige pressen til seminaret og noen av kvinnene for fortelle om sine meninger paa landsdekkende tv. De legger vekt paa selvbestemmelsen, repekt for lesbiske og homofiles rettigheter og kampen for fri abort i en sekularisert stat.

Kvinnene intervjues paa tv.

Og naar jeg gaar ut fra kurset til Colectivo rebeldia, tenker jeg:
Jeg er jo kvinne! Hvordan kan jeg la vaer aa bry meg om kvinners situasjon og rettigheter..

Selvfolgelig er jeg Feminist!

Taller

Hva gjør egentlig CEADL? Ja det kan du lure på. Det har vi lurt litt på og, der vi har sitti på kontoret og tulla på facebook. På kontoret skjer det mye kontorarbeid og ikke så veldig mye spennende. Det CEADL egentlig gjør, skjer helt andre steder, når de har Taller , eller verksted. CEADL jobber som sagt med ungdommer og folkelig opplysning og her skal jeg fortelle bittelitt fra den andre Talleren vi var med på, i Tarija.

Vi tok med oss en gjeng ungdommer fra forskjellige organisasjoner, samt noen foreldre og lærere ut til et sted litt utenfor byen, i det som bare kalles dalen, der de visstnok produserer veldig god vin. CEADL har for vane å samle folk for seg selv, så blir man mere fokusert på det man driver med og folk forsvinner ikke til andre steder. Det passer selvsagt folkehøgskole-Eirin veldig godt.

Vi tilbrakte helgen paa et mistenkelig kristent sted med en veldig stor jesus paa veggen og med vakre plakater med blomster og bibelsitater hengende paa veggen i matsalen. Der ble det servert frokost, forfriskning, middag, forfriskning og kveldmiddag.

Middag!

Den forste dagen ble det holdt forskjellige foredrag. Gonzalo snakket om ungdommer, deres situasjon i Bolivia og om ungdomsdeltagelse i samfunnet. Ca 60 % av Bolivias befolkning er mellom 0- 26 aar. Det er altsaa ungdommene som er i flertall. Men har ungdommer noen paarvikningskraft i samfunnet? CEADL onsker aa oke ungdommers bevissthet paa egen situasjon og muligheter. De paapeker at Bolivia er inne i en enormt viktig endringsfase, hvor ungdommer bor ha et ord med i laget. Det er en historisk periode vi lever i, hevdes det, og det er nok sant.

Innimellom foredragene vekker man kursdeltagerne med leker. Her er de paa bjornejakt.

Etterpaa var det klart for kvinners situasjon i Bolivia, med fokus paa vold mot kvinner og barn. 52 % av alle kvinner i Bolivia mellom 19 og 26 aar har barn. 32% av disse kvinnene er alenemodre. Derfor er det greit aa avlive noen myter og opplyse litt om seksualitet og avlive noen myter. Rosmery forklarer om kjonnsroller. Ellers har man ogsaa ofte foredrag om Hiv og AIDS , samt menneskerettigheter.

Pausene er alltid lange i Bolivia, noen ganger så lange at du lurer på om det er slutt. Ingjerd og Cleu passer på å gjøre det beste ut av det.. (Aanei, naa begynner jeg aa kommentere bilder akkurat som min mor..)

På kvelden er det vanlig at man byr in til Noche Cultur - Kulturkveld, hvor folk kan bidra med innslag. Det ble i Tarija masse fin folkedans. Folk hadde tatt med seg kostymer, og den gruppa som ikke hadde det, tok like godt ned gardinene på rommet sitt for å lage skjørt av dem med sikkerhetsnåler. Kreativiteten er stor. Vi fikk se boybandopptreden og vitsefortelling, og før det var allsang så måtte Ingjerd og jeg opp å synge Kråkevisa og danse den ene norske folkedansen vi har lært oss før vi reiste på tur - Snuspolka.

Ingjerds og mitt kulturinnslag må tydeligvis ha slått ann, for på kvelden ble det banket på døren vår opptil flere ganger og inn under døra kom det en lapp med påskriften: Fest paa rom nr 3. Kom!" Det føltes nesten som å være den populære jenta på leirskolen..

Dagen etterpå var det, etter den flotte "et tørt rundstykke uten pålegg, og te" -frokosten, duket for litt mere fysiske kurs. Gruppen ble delt i to, hvor den ene delen ble tatt med til en internettkafe, for en innføring i hvordan man lager en blogg. Tilgangen til og kunnskapen om internett er ikke alltid like bra her, og ungdommene lærer hvordan de kan promotere sine egne og organisasjonenenes tanker på internett.

Ingjerd og jeg valgte oss den andre gruppen, som var en innføring i politisk teater. Det er en teknikk for aa finne losninger paa problemer og en del av en frigjorende populaer skolering. Vi gjorde masse spennede ovelser og leker. Det kunne jeg fortalt masse masse kult om. Men i og med at det er det jeg har skrevet om i det neste reisebrevet, så får man bare smøre seg med tålmodighet...
Deretter avsluttes alltid en Taller med diplomutdeling. Det er en saann: naa skal vi klappe mens alle skal fram og faa et ark med navnet sitt paa seanse. Ingjerd og jeg holder paa aa bygge oss opp en god del diplomer naa. Jeg skal tapestere rommet mitt i el Alto med dem ved en senere anledning. (Hvis jeg faar nok, saa kanskje jeg kan tapetsere over den halvnakne dama som henger over senga mi ogsaa..?)

Til sist et veldig fint bilde av Brasilianer-Alex og Ingjerd:

En reddende engel

Ingjerd og jeg hadde utarbeidet en vakker plan om å reise direkte til politisk program i Santa Cruz fra Tarija. For å dermed å ikke kjøre helt tilbake til La Paz og så 16 timer ned igjen til Santa Cruz. Juan og Brasilianerne reiste en time før oss fra busstasjonen og vi satt på en benk i kaoset og ventet på vår buss. Da kom det en fyr som vi hadde vært med på workshoppen denne helga. Han hadde sagt at han skulle komme på bussstasjonen, men det er jo sånt disse latinoene sier. Men denne bodde rett ved siden av bussstasjonene og holdt tydligvis ord. Så han ville henge med oss til bussen skulle gå.


Vi hadde spurt damen i luken hvor bussen vår kom til å gå fra. "Ja, når denne bussen reiser, kommer den som skal til Santa Cruz til å kjøre inn på den plassen."
Da denne bussen komer, leverer vi bagasjen vår til mannen som sjauer ting inn under bussen. "Denne bussen skal til Santa Cruz?"
"Jada!" svarer han.

Så trasker vi inn i bussen.
"Hm, det sitter noen i våre seter.."
" Tja kan vi ikke bare sette oss her da?"
"Nei jeg trur vi burde spørre.. "

Når vi viser dem billettene våre sier de..
"..men denne bussen går ikke til Santa Cruz. Den går til Villa Montes.."
"Oi! Faen." tenker vi og springer ut etter bagasjen, idet bussen skal til å gå..

Da tar vår venn afære. Han springer av gårde, haler bagasjen ut av bussen, konverserer med dama i skranken, teiper billetene våre og får både oss og bagasjen vår inn i riktig buss.
"Det var bra dere ikke reiste til Villa Montes, Det er veldig varmt der, også er det nesten på grensen til Argentina."


Ja, det var godt.. så slik ble vi reddet av en snill fyr med det noe ubolivianske navnet Omar..

Tarija

Vi (Ingjerd og jeg) tok buss med 3 av våre venner fra CEADL for å holde en workshop med ungdom i Tarija, en by og et fylke sør i Bolivia, nærmere Argentina. Det var en tur på gode 18 timer på veier som ville fått trollstigen til å virke som karl johan i sikkerhetsgrad. På svingete grusvei med sammenhengende stup på siden av veien er det ikke gøy å møte andre busser, når autovern er like mye en vits som bilbelte er i dette landet.

Men vi kom da fram i god behold og fikk tilbringe en halv dag i byen Tarija før selve workshoppen. Vi ble med Rosmery fra CEADL, som har ansvaret for kvinnefokuset deres, for å gjøre et intervju. De holder på å lage en liten bok med intervjuer med kvinner i forhold til temaet Olje og gass. Vi reiste litt ut av byen til statsoljeselskapets sitt område for å intervjue to av landets få kvinner som jobber i oljesektoren. Det viste seg fort at de begge jobbet med administrasjon og ikke fysisk med gassen, likestilling er ikke helt på topp i dette landet men, nuvel. De hadde mye spennede å fortelle om sine tanker om olje og gass. Sterke kvinner var de, med tanker om sikkerhet, nasjonalisering og industrialisering av petroliumsressursene.



Spesielt dette med industrialiseringen fokuserte de begge på. Bolivia henter ut store mengder gass (i mindre grad olje) som selges til mange land, men som så mange andre uland er det lite industri her, mest råvareekport. Det er derfor et ønske at man skal bygge ut industri i forhold til petroliumsressursene, for å øke inntekter og utvikling.
Tidligere har Rosmery bare intervjuet kvinner i sosiale organisasjoner om emnet, og hun sa det var slående og trist, at det de hadde fokusert mest på, nemlig miljøet, ikke ble nevnt med et ord av petroliumskvinnene.

Vi måtte selvsagt ta bilder av oss også.

Etter intervjuet fikk vi være med Brasilianerne, som allerede var i byen med Juan, på et møte de hadde på kontoret til MAS (regjeringspartiet). Der fortalte de om sin organisasjon MST - De jordløses beveglse i Brasil, og folk fra MAS som hadde møtt opp, stilte spørsmål.

Deretter ble kvelden avsluttet med litt deilig frityrstekt kylling. Før vi gikk og la oss, og brasilianerne stakk av gårde for å bli intervjuet på nasjonal tv!

Våre companeros fra CEADL: Trinidad, Rosmery og Gonzalo koser seg med litt, ja, du gjettet riktig, frityrstekt kylling!

ukjent nummer

Idag halv 8 om morran mens jeg spiser frokost, eller i det minste ett rundtstykke (frokost er ikke spesielt prioritert her for å si det sånn) så ringer telefonen min for andre gang med et nummer jeg ikke kjenner, Hvem i all verden kan det være, det er jo nestne ingen som har nummeret mitt? Jeg tar telefonen og samtalen går noe som følger:

Hallo?

en mannstemme svarer: hallo

hvem snakker jeg med?

hvem snakker jeg med?

eirin
hvem er du?

en venn

en venn?
men hvem er du, hva heter du?

Mario

Og hvem er du?

jeg er en venn

men hvem er du?
jeg kjenner deg ikke

husker du da du var i byen og ladet telefonen din.
(ja, jeg husker vi var i la Paz og jeg fylte på kontantkortet mitt i en butikk, det gjøres over internatt og man må oppgi telefinnummeret sitt til personen i butikken.)

jeg har nummeret ditt derfra
jeg vil være vennen din

jeg tror kanskje det kan bli litt vanskelig

ja ok, da skal jeg ikke plage deg mer.

ok ha en fin dag da.

hade bra

hade bra

...


så ble det visst ingen nye venner idag heller..

Pollitos

I går tok min mor meg med ut i bakgården og fortelte at vi hadde nye kyllinger. Jeg ble helt i hundre med tanke på de små gule nøstene og kan ikke nekte for at jeg ble litt skuffet da det viste seg at de nye kyllingene ikke var hønas lovede avkom, men to nyinnkjøpte ungdommer. Men de satte seg tillitsfult på armen min og den ene bommet akkurat på genseren min da den gjorde fra seg, så de aksepteres vel. Familien utvides stadig, satser på at de små gule dukker opp snart..

Tristeza

I natt døde en venn fra Sund folkehøgskole av kreft. Det virker så utrolig urettferdig og man merker hvor langt hjemmefra man er om noe skulle skje. Ingjerd og jeg har sittet på kontoret og grått og folk har blitt helt forstyrret av at vi reagerer sånn. Død er ikke død på samme måte i alle land. Men jeg gråter hvis jeg vil gråte.. For Amund Aksnes, verdens mest positive sjel, som døde så altfor tidlig!

Dia del estudiante

21 september er studentenes dag, men visst også legenes dag, og ikke minst den første vårdagen og dagen for kjærlighet. Vi så diverse unge kvinner med hjertebamser i armene gående rundt i byen, latinoer er flinke på dette med kjærlighet. Men for min del ble det nok mest fokus på elevenes del av herligheten. Som nevnt er både mor og søster i familien lærere på barneskolen og jeg fikk bli med på begges arbeidsplasser i annledning dagen. Her er noen bilder fra opplegget:

Verdens soteste mini cholitas!

Min soster Chio danser en tradisjonell dans med de andre laererne paa skolen der hun jobber.

Jeg måtte teste ut kostyme selvsagt, mes søster Chio

På elevenes dag fåpr man godteri, masse godteri, type en bærepose hver!

Også danser man, her er1 klasse, der Chio er lærer igang.

Etterå ha vært på skolen der Chio jobber reiste vi dit min mor er lærer. et mye større sted. Der så vi en forestilling der alle skolens klasser danset hver sin dans..

Rødhette viser ulven hvoprdan det skal være!

Fantasien var det ingenting å si på, dog jeg håper noen av lærerne er bedre i mattematikk en i dans.

Vi ble helt satt ut over alle de kule kostymene. Disse ville du ikke møtt i en mørk bakgate..

Er ikke helt sikker på om norske foreldre ville kledd ut sine 3 klassinger som sigaretter, men ting er ikke alltid så passende her i dette landet..

I og med at alle klassene skulle danse, og at det var over 30 klasser, ble det litt slitsomt for noen og enhver etterhvert..

Det beste nummeret var definitivt klassen som danset Michael Jacksons Thriller med stor innlevelse!

Ladrones y bodas

Lørdag var en snodig dag. Jeg hadde store planer om å vaske hår og klær og derfor var det selvfølgelig den dagen med dårligst vær siden vi kom til El Alto. Jeg forlot huset med vått hår og med dryppende ulltøy hengende på snora i det det begynte å hagle klinkekuler. Jeg angret litt på at jeg sa nei til den paraplyen akkurat da. Ingjerd og Jeg hadde nemlig tenkt oss en liten tur til LaPaz for avvekslingen skyld. Vi hadde jo helgefri, i og med at CEADL for andre gang hadde avlyst opplegget sitt.

Mens vi sprang til bussen i el Alto kunne Ingjerd berolige meg med at selv om det er dårlig vær i El Alto, så er det alltid fint i La Paz. Det stemte selvsagt ikke. I storbyen flommet gatene over av sølevann og jeg tenkte nok en gang at Converse-sko kanskje ikke var dagens beste valg av skotøy.

Drenering er ikke prioritert i La Paz

Vi søkte tilflukt på en kyllingplass, type mcdonalds, et sted Ingjerd liker da ho har vært der en gang før, og da spilte de Alexander Rybak på høytalerne. (Man blir i godt humør av det utroligste når man er utenlands, bare det minner om hjemlandet og kjente ting:P)

Fornøyd tørr Ingjerd på hurtigmatkyllingrestuarant, dog uten Rybak.

Heldigvis stoppet regnet og vi kunne gå fritt rundt og kikke på ting og tang i byen. En tykk ulljakke viste seg vanskelig å oppdrive og vi kjøpte oss heller nøtter og bestemte oss for å se hva som var på kino. Det var ikke så mye å bruke penger på, så vi gikk videre. Og da kjenner jeg noen som er borti veska mi, så jeg rykker den litt til meg. Så kjenner jeg det igjen og da jeg tar den opp og kikker ser jeg at noen har kuttet et hull med kniv i siden på den. Dama går raskt forbi oss på gata uten å snu seg og jeg roper for første gang "Puta" høyt på gata. ("hore" på godt norsk) . Heldigvis hadde jeg flaks, selv om det var ufortjent, jeg vet da at man skal være forsiktig og ha ting på magen. Hun fikk ikke tak i noen ting, selv om kamerate mitt lå like ved (faktisk så tett at ho med kniven kutta hull i selve kameraetuiet..). Sånn kan det gikk, som vi sier i Siljan. Forhåpentligvis sørger denne vekkeren for at vi unngår sånt framover..

På kvelden ble jeg med familien min på fest. De hadde tre forskjellige invitasjoner, populære menneskene, 2 til barnedåp og en til bryllup. Jeg fikk beskjed om at jeg ikke trengte og pynte meg, jeg var fin som jeg var. javel. Så ble jeg med uten å helt vite hvilken fest det egentlig var jeg skulle på. Det visste seg selvsagt å være bryllupet. Jeg har aldri før vært i et bryllup (familie og venner er ekstremt treige til å stifte familie.. ) så mitt første bryllup ble Boliviansk, og jeg skal prøve å forklare hvordan ting gjøres her.. (uten helt å vite hvordan det gjøres hjemme..)

Utenfor selskapslokalet var det flere butikker med gaver stablet på utsiden, her var det bare å velge, ville man gi sengeteppe, kopper og kar eller kanskje en kjele? Vi kjøpte diverse husholdningsutstyr, fikk det pakket inn og bega oss opp trappene til andre etasje på selskapslokalet.

Allerede ved inngangen begynte jeg å lure litt, for det første på hvorfor det stod vakter med batonger i bunnen av trappa og for det andre, på om alle de andre inne i lokalet kom til å være like stivpyntede som alle de som skred forbi meg på veien.

Det var de selvsagt. Det var dress, kjoler og cholitaer med glinsende skjørt og gullpynt på bowlerhattene og jeg var fullstendig malplasert. (enda godt jeg er hvit, man tilgis det meste som utlending, dessuten er man alltid vakker hvis man er hvit, det sier de i hvertfall..)

Vi, jeg og min søster Chio på 30, måtte stille oss i kø. Alle som kommer skal nemlig gjennom en seremoni med brudeparet når de overleverer gavene. I en halvsirkel foran oss stod brud og brudgom med tre familiemedlemmer hver og ventet. Vi gikk en runde, hilste på alle (et kyss ved høyre kinn) sa Felizidades! og strødde konfetti i håret på samtlige. Så gikk vi tilbake på plassen vår og fikk servert tre drinker. Alkohol og meg er som kjent ikke en vanlig kombinasjon så jeg satte veldig pris på det jeg så fikk beskjed om å gjøre. Det er nemlig tradisjon for at når man drikker skal en del av drikken ofres til Pacha Mama - Moder Jord. Derfor skulle først, deler av shotten, så drinken og deretter ølglasset foran meg kastes på gulvet - som en ofring. Eller som i mitt tilfelle hele innholdet i glasset. Deretter var det brudefølgets tur til å gå runden og takke oss og dynke hodene våre i konfetti. Så fikk vi en liter øl i hver hand som avslutning. (Gode venner fikk en kasse hver!)

Dette er brudeparet med families oppgave hele kvelden! Bryllupsfesten her er nok mer for gjestene enn for de to nygifte. Men det er liksom deres måte å takke for gavene på. Og gaver fikk de også. Det må ha vært hvertfall 300 mennesker i lokalet i løpet av kvelden og alle hadde med gaver. Jeg lurer veldig på hvor mange tekopper med blomster på de fikk totalt. Men noen kom også med store gaver. Det var en stor snakkis at de hadde fått en sofa av noen venner, en sofa! Dessuten kom det både kjøleskap (velsignet godt i øl) og komfyr fra nær familie, så da var det jo bare å flytte inn sammen da!

Chio og jeg satte oss og jeg fikk hilse på noen venner av henne. Ølene ble satt på bordet med de titalls som allerede stod der og mat ble servert. Fra kjøkkenet i andre etasje, kom de bærende med en stor balje, fullstablet med ferdige tallerkner med mat som ble delt ut til alle og enhver. Jeg sleit litt, da bestikk ikke var innkludert i bevertningen, men jeg prøvde da så godt jeg kunne mens jeg betraktet fintfolk.

Til maten ble det selvsagt servert av øllen, og jeg kunne se at disse vaktene kanskje kom til å ha en funksjon utover kvelden ettersom både den ene og den andre begynte å bli litt på en snurr. jeg må si at å se disse stolte damene med bowler hatt danse y fylla er ganske sjarmerende. Etterhvert kom det også wiskey på bordet og jeg forsynte meg av blandevannet. Skikken er sånn at når noen inviterer deg, altså gir deg drikke skal du drikke opp, og ofte inviterer man hverandre ogt drikker sammen. Dette skjer gjerne mange ganger i rask rekkefølge. Søster chio gav rikelig til Moder jord med tanke på en lang natt.

Så etterhvert begynte folk å danse. Tradisjonell dans er som kjent veldig viktig og ikke minst kult her, og store og små slang seg rundt på dansegulvet, med mer eller mindre god balanse og koordineringsevne. Jeg danset med Chio. Først til et innleid band med kjente bolivianske slagere, deretter til en peruansk jentegruppe med veldig korte rosa tradisjonelle drakter og litt skingrende stemme. Innimellom kom det inn en gjeng unggutter med tromme og panfløyter. De spilte et par skikkelig kule sanger til ære for brudeparet med ekte boliviansk dansemusikk.

Etterhvert begynte det å bli litt kjedelig, musikken var ikke så variert at det gjorde noe, og ikke en sjel ville dans med meg. Jeg tenkte det var på tide å komme seg hjem, klokka vra jo godt over 11 og min leggetid var forlengst passert. Så kom det en kvinne imot meg. En av den nære familien som jeg på et tidligere tidspunkt hadde strødd konfetti på. Hei, du må hilse på nevøen min. Han har bare sittet her hele kvelden. Så dro hun meg med seg bort til et bord for å hilse på hennes 21 år gamle nevø. Han var litt brydd, men han måtte nå danse med meg, og invitere til litt brus. Men det var i det minste hyggelig å prate litt med et annet menneske poå sin egen alder for en gangs skyld. Så ble kvelden litt morsomere også.

Jeg la meg en time senere med veldig slitne bein (et par sko innsauset i ølpappmasje), med peruansk tradpop inni hodet, og med mengder hvite papirbiter i håret, glad, men fryktelig lei for at jeg ikke tok med meg kamera...

Lago Titicaca

I helga tok vi oss et lite avbrekk fra det graa bylivet i el Alto og satte kursen mot Lago Titicaca, verdens høyesteliggende innsjø. (ok så er den kanskje ikke det, men det er hvertfall "one of the highest commercially navigable lakes in the world" ifølge Wikipedia. Innsjøen ligger mellom Peru og Bolivia og er den største innsjøen i Sør-Amerika etter vannvolum. Innsjøen er det nærmeste Bolivianerne kommer hav, og den er også så stor at man kan få inntrykk av å være på sjøen. Da vi var på båttur var liksom det eneste som manglet lukta av saltvann..

Her er noen bilder:

Vi kjørte til byen Copacabana. En tre timers busstur fra El Alto. På veien stoppet bussen. Alle måtte ut, vi skulle krysse en del av innsjøen. Så da krysset vi i småbåter og selve bussen krysset på en flåte med motor. Det så litt skummelt ut spør du meg, jeg var egentlig ganske takknemlig for at jeg slapp å sitti inni bussen på vei over.

Med på turen var vår koordinatore Reidun og hennes venn Eivind, samt de to Brasilianerne, Ingjerd og Ingjerds bolivianske lille mamma.

Vi tok båt over til Isla del Sol, Soløya. På veien passerte vi denne. Den var nok desverre motorisert og til for turistene, men fin var den allikevel..

Isla del Sol ligger to timers båttur (i snekkefart) fra byen Copacabana ( må ikke forveksles med stranda i Brasil). Øya er veldig bratt og har et fantastisk system med terassejordbruk, dog ikke så mye dyrkes der idag. De under 1000 innbyggerne livnærer seg i hovedsak av turisme. Vi tok en guidet tur den første ettermiddagen for å se på en av øyas ruiner. Det er visstnok 180 ruiner på øya, som var viktig for incaene og folkene som var der før dem. Incaene mente at Solguden ble født på øya og derfor heter den Soløya. Like ved ligger Måneøya, der vår guide med stor begeistring fortalte at man hadde drevet med jomfruofring.

Det var nok litt tungt for Ingjerds lille mamma Dona Rosa å traske rundt på øya i norsk fjellturstil. Men den sterke dama holdt ut. Her tas det en pause i den guidede turen første dagen.

Vi sov over på et lite hotell, med denne fine utsikten fra ballkongen om kvelden. Og med en helt fantastisk stjernehimmel. Sånn er det når man er midt ute i naturen uten lysforurensing.

Etter å ha tilbrakt natten på nordenden av øya, skulle vi andre dagen gå over hele høya til nordspisse, for så å ta båt tilbake til Copacabana. Reiseleder Reidun lovte at etter gårdsdagens bratte stigninger så kom turen i dag til å bli flat og fin. Det viste seg selvsagt å være bare tull, men til tross for et skår i tilliten til koordinatoren så ble det en veldig fin tur. 4 timer med opp og ned, ecualyptustrær, buskevekster, fugler, bukter, ruiner og fantastisk utsikt. Vi satser på full effekt av høydetreningen!

Ingjerd slapper av i ruinene på sørenden av øya.

Det obligatoriske, "Her er jeg ved lago Titicaca" - bildet.

Reidun viser muskler og bader i innsjøen! Den holder forøvrig samme temperatur som et middels kaldt norsk fjellvann..

Slitne og fornøyde reiste vi hjemover. Jeg tok for første gang micro alene til huset mitt om kvelden og ble veldig fornøyd da jeg fant en buss med en gang. Den fikk selvsagt motorstopp etter ca 500 meter og alle passasjerene ble sendt ut på gata for å finne ny transport. Velkommen til latinamerika!

La Familia

Etter nesten ei uke har jeg endelig fått en familie. Min egen familie. Det er noe veldig spesielt med å få bo hjemme hos noen i 4 måneder og se livet fra vanlige folks perspektiv. De har visst hatt litt problemer med å finne noen som har et ledig rom til overs. Og hver gang de har funnet noe så har det ikke gått allikevel, men nå har jeg fått min familie, på 5 forsøket.

Jeg bor nå i et hus med mange damer, akkurat der hvor rullebanen på flyplassen slutter. Med jevne mellomrom dag og natt begynner vinduene å dirre og en flyvmaskin seiler like over hustaket. Jeg er veldig fornøyd, men så har jeg aldri hatt søvproblemer heller:P

Min mor heter Gaby og er 55. Hun er barneskolelærer og litt skummel. Hun vet å sette seg i respekt og har allerede bestemt seg for at hun skal lære meg å brodere. Hun har også en mann, men han bor i et eget rom på baksiden av huset og er aldri hjemme. Han er sjåfør og tydeligvis ikke hjemme så ofte at han egentlig regnes som en del av familien.

Gaby har tre døtre. Rosa på 30, ugift og veldig glad i å gå på konserter. Også hun er lærer på barneskolen. Så er det ei jente på 16 som heter Abigail, som liker rockemusikk og svart neglelakk og studerer både morgen og kveld. Midt i mellom er Patty, som jobber med regnskap på kontoret til CEADL. Hun må være i slutten av 20 åra og har både mann og barn. De bor egentlig i huset ved siden av, men som allikevel alltid hjemme hos oss, fordi huset deres ikke er ferdigbygd ennå. Hennes eldste datter heter Liz og er 9 år. Hun kommer nok litt i skyggen av noe bortskjemte lillebror Alvaro på 1 1/2 år. Han er nemlig vant til å være verdens midtpunkt og vet hva han vil. Dessuten liker han å marsjere og er veldig fasinert av lastebiler.

I tillegg har familein en 12 år gammel hund som heter Dankis, som er glad i å ligge i sola og å bli klødd bak øret. + At det i bakgården bor en hane og en høne. Høna skal kyllinger snart og det gleder jeg meg villt til.


Jeg har fått eget rom, med kommode og en seng som nesten er lang nok. Og jeg er storfornøyd over å ha havnet i et hus med en levelig innetemperatur (det er fryktelig kaldt her om kveldene) og med vaskemaskin! Kan man ønske seg mere da? bortsett fra kanskje et bad uten edderkopper:P

Hot

El Alto og La Paz er mange ting. Men en ting er det ikke, varmt!

Men noen ting er hete i hoyden. Her er noen ting jeg har merket meg:

Rosa toalettpapir - like tynt, praktisk og fargeavgivende som silkepapir!

Trafikk – trafikk er vel et gjennomgangstema for u-land generelt, eller kanskje til og med land utenfor skandinavia. Men det tar nok litt tid å venne seg til alle menneskene, alle bussene og all ropingen. Heldigvis finnes det gangfelt i la Paz og broer over veien i el Alto. Billister har nemlig forkjorsrett og har det med aa oke farten naar det er fotgjengere i veibildet.

Politifolk - Finnes overalt. Ser egentlig ikke ut til å gjøre så utrolig mye, og henger gjerne i større grupper. Men en ting er de veldig gode til, i la Paz dirigerer de nemlig den nevnte trafikken, noe som er nodvendig fordi alle kjorer paa rodt lys. Er det klart saa kjorer man da!

Sebraer og esler - Dersom du skulle vaere heldig fotgjenger i La Paz staar det ikke en politimann ved gangfeltet ditt, men en zebra. Ungdommer i zebraheldrakt har som jobb aa folge folk over veien og vinker og geleider paa en veldig sot maate. men det finne sogsaa esler, og de er der for aa skjenne paa bilister som bryter trafikkreglene.. huff og huff

Kylling - Helst fritert, finnes på hvert gatehjørne.

Temagater - Det ser ut til at gatene her har temaer, alle med samme fagfelt eller butikk samler seg etter hverandre. Veldig prakrtisk hvis man vet hva man skal ha og hvor gata ligger.
Der jeg går av bussen for å komme på jobb, ligger f.eks begravelsesbyrågata, og for et par dager siden kjørte vi forbi advokatgata. Jeg gleder meg veldig til jeg finner bokhandel- og sjokoladegata!

Klining i parken - Da ungdommer ikke faar ha med seg kjaerester hjem, utover folk sitt privatliv i det offentlige. parken er et yndet sted.

Posemelk - Kartong er et fremmedord, melk, juice, vann, ja hva du maate onske faaes paa pose!

Bowlerhatt - Du vet disse damene som du har sett paa bilde med store skjort og en flott gammeldagshatt balanserende oppe paa hodet, det er her de har gjemt seg. De er overalt. De har lange fletter og heter Cholitas. Veldig kult

Micro - Bolivia har et fantastisk kollektivsystem! Hvis du skal et sted saa tar du en micro. En minibuss med klappseter og en innkaster hengende ut av dora, som roper hvor den skal. Ceja, Ceja, Ceja roper de, for det heter knutepunktet i El Alto der bussen gaar ned til La Paz. For en Boliviano (litt under en krone) kommer du deg ca akkurat dit du vil. Saa sier du bare" Me quedo en la esquina" (jeg forblir meg paa hjornet) ogsaa stopper de og slipper deg av der det passer deg best.

Marsj og streik - Skal man si noe saa sier man det fysisk. Demonstrasjoner, streiker og marsjer er et veldig viktig og dagligdags middel for aa kjempe for alt fra tryggere arbeidsforhold og hoyere lonn til annerkjennelse av menneskerettigheter. For noen dager siden var jeg i La Paz og da hadde en gruppe gruvearbeidere stengt av hovedgata og protesterte paa sitt vis, ved aa kaste rundt seg med dynamitt!

Det ser kanskje ikke så skummelt ut, men disse gutta leker ikke med kinaputter..

Kyssing - Som i alle samfunn er det regler for hilsing. Her kysses det. En gang på høyre kinn. Godt det ikke er mer, en stakkars beklemt nordboer vet jo ikke helt hvor hun skal gjøre av seg med alle denne kroppskontakten.

Bøttehatt - Helst i olastoff, paa alt fra barn til gamle damer. Fantastisk solbeskyttelse. Ellers er ogsaa caps ganske populaert, men selvsagt ikke saa stilig.



Dans - Spesielt tradisjonell folkedans er fett! Hver onsdag er det bailes tradicionales i El Alto, og vi har allerede blitt spurt utallige ganger av gutta paa kontoret om naar vi skal bli med. Her er det gutta som er mest ivrige, og folk tror oss ikke naar vi forklarer at i Norge saa er det ikke vanlig at gutter danser. ¿Porque?, tja, jeg spor meg det samme.

CEADL

Jeg har kanskje ikke nevnt det, men paa 4100 meter blir man hoydesyk. De forste dagene gikk vi rundt med konstant hodepine. Heldigvis slapp vi unna det verste og med hoyt inntak av coca-te gikk det da over etter en tre dagers tid. Men fortsatt blir man utrolig sliten av en hvilken som helst fysisk aktivitet, spesielt det å gå i trapper.. Kontoret til organisasjonen vaar ligger derfor hendig plassert i 4 etasje, uten heis.. Innefor dora er det plassert en sofa, der setter man seg, frivillig eller ikke, idet beina knekker sammen innefor dorstokken.

Hver morgen starter slik paa kontoret, med rumpa i sofaen. Saa skal det hilses paa de som kommer inn og ogsaa dumper ned i sofaen. Men som oftest er det ikke saa mange der ved arbeidsstart kl 9, de kommer saann litt etterhvert. Men Adela er alltid der. Hun er en litt eldre dame og CEADLs staute resepsjonist, sekretaer og potet. Hun smiler alltid og har full kontroll.

Etterhvert tusler man ut paa kjokkenet og ordner seg en kopp te, enkelte gaar til innkjop av et av Adelas rundtstykker (saakalt brod) til frokost (dama har i tillegg en liten butikk av mandler, notter og rosiner der under disken). Saa setter man da igang med arbeid etterhvert.

Byningen der kontoret ligger

Organisasjonen vi skal jobbe (les: være) hos heter CEADL - Centro de Estudios y Apoyo al Desarrollo Local. (Senter for utdanning og stotte til lokal utvikling) og er en organisasjon som arbeider med folkeutdanning, spesielt rettet mot ungdom. Spesielt i forhold til lokal deltagelse, kjonnssporsmaal og seksuelle og reproduktive rettigheter. Det er nnå ikke helt på det klare akkurat hva denne jobben innebærer for oss. I ukedagene jobbes det mest på kontoret med planlegging, invitering og forberedelser til workshops og foredrag. I helgene reiser folk fra organisasjonen så rundt og arrangerer samlinger med ungdommer med alt fra menneskerettigheter til "hvordan lage en blogg på internett" som tema.

CEADL har for øyeblikket 19 ansatte (locos -galninger - som de kaller seg) og mottar bortsett fra litt støtte fra Holland, alle sine midler fra norske SAIH - Studentene og akademikernes internasjonale hjelpefond. SAIH har støttet CEADL i 10 år og halvparten av folka på kontoret har besøkt Norge en eller annen gang. Vi er i tillegg de to siste in en rekke av 8 brigadister som har jobbet hos CEADL, det er nemlig hovedsamarbeidsorganisasjonen til LAG i Bolivia. Får ikke så veldig stor prestasjonsangst av det akkurat:P

Paa verdens tak

Hovedstaden i Bolivia, La Paz ligger paa 3700 meters hoyde over et hav som Bolivia ikke grenser til, i en dal. Byen strekker seg oppaaver fjellsidene med smaa firkantede mursteinshus som gir bolig til nesten 1 million mennesker. Og paa oppsiden, der dalen slutter og hvor kanten av stupet gaar over i sletteland, starter El Alto. Byen jeg skal bo i de neste 4 maanedene, sammen med Ingjerd, min kjaere kompanjong fra Rorvik.

El Alto ligger paa ca 4100 meter og er dermed en av verdens hoyesteliggende byer. Egentlig var det bare en liten utkantsbydel av hovedstaden, men har de siste 10 aarene vokst seg til en egen by med ca 1 million innbyggere.
Landskapet her er graatt og flatt og de smaa mursteinshusene er sjelden hoyere enn to etasjer.
Det er lite planter her og lite farge, men rundt hoylandsplataaet kroner en rekke majestetiske blaa fjell som egentlig gjor at man har en fantastisk utsikt uansett hvor man gaar.

Litt av byen El Alto

Vi skal bo hos hver vaar familie her, og jobbe hos en organisasjon som heter CEADL. De forste dagene skal jeg bo sammen med Ingjerd i hennes familie, fordi de ennaa ikke har klart aa finne noen til meg, ting tar som kjent tid. Men det gjor ingenting for det er greit aa ikke vaere alene de forste dagene og dessuten har familien til Ingjerd en lama, inne i huset. Det er nok kanskje ikke saa vanlig med til tross for at den egentlig bor i bakgaarden oppholder den seg mistenkelig ofte paa stua eller inne paa den lille mammaens soverom. Ingjerds mor er kanskje 150 hoy, mumler veldig mye for seg selv, gaar med topplue eller bowlerhatt og er fryktelig sot. Hun adopterte lamaen da den var liten og holdt paa og do, og naa trur den at hun er moren dens og gaar i skjortene paa hene hele dagen. I tillegg er det en far og en datter paa 19 i huset. Hun studerer engelsk og jeg har en snikende mistanke om at det er hun som har gitt lamaen navnet Michael Jackson.. Det er forsaavidt ganske passende, da lamaen har munnbind, for at den ikke skal spise paa ting, og for at den ikke skal spytte..

Ingjerds mor Dona Rosa med Mickael Jackson