Lago Titicaca

I helga tok vi oss et lite avbrekk fra det graa bylivet i el Alto og satte kursen mot Lago Titicaca, verdens høyesteliggende innsjø. (ok så er den kanskje ikke det, men det er hvertfall "one of the highest commercially navigable lakes in the world" ifølge Wikipedia. Innsjøen ligger mellom Peru og Bolivia og er den største innsjøen i Sør-Amerika etter vannvolum. Innsjøen er det nærmeste Bolivianerne kommer hav, og den er også så stor at man kan få inntrykk av å være på sjøen. Da vi var på båttur var liksom det eneste som manglet lukta av saltvann..

Her er noen bilder:

Vi kjørte til byen Copacabana. En tre timers busstur fra El Alto. På veien stoppet bussen. Alle måtte ut, vi skulle krysse en del av innsjøen. Så da krysset vi i småbåter og selve bussen krysset på en flåte med motor. Det så litt skummelt ut spør du meg, jeg var egentlig ganske takknemlig for at jeg slapp å sitti inni bussen på vei over.

Med på turen var vår koordinatore Reidun og hennes venn Eivind, samt de to Brasilianerne, Ingjerd og Ingjerds bolivianske lille mamma.

Vi tok båt over til Isla del Sol, Soløya. På veien passerte vi denne. Den var nok desverre motorisert og til for turistene, men fin var den allikevel..

Isla del Sol ligger to timers båttur (i snekkefart) fra byen Copacabana ( må ikke forveksles med stranda i Brasil). Øya er veldig bratt og har et fantastisk system med terassejordbruk, dog ikke så mye dyrkes der idag. De under 1000 innbyggerne livnærer seg i hovedsak av turisme. Vi tok en guidet tur den første ettermiddagen for å se på en av øyas ruiner. Det er visstnok 180 ruiner på øya, som var viktig for incaene og folkene som var der før dem. Incaene mente at Solguden ble født på øya og derfor heter den Soløya. Like ved ligger Måneøya, der vår guide med stor begeistring fortalte at man hadde drevet med jomfruofring.

Det var nok litt tungt for Ingjerds lille mamma Dona Rosa å traske rundt på øya i norsk fjellturstil. Men den sterke dama holdt ut. Her tas det en pause i den guidede turen første dagen.

Vi sov over på et lite hotell, med denne fine utsikten fra ballkongen om kvelden. Og med en helt fantastisk stjernehimmel. Sånn er det når man er midt ute i naturen uten lysforurensing.

Etter å ha tilbrakt natten på nordenden av øya, skulle vi andre dagen gå over hele høya til nordspisse, for så å ta båt tilbake til Copacabana. Reiseleder Reidun lovte at etter gårdsdagens bratte stigninger så kom turen i dag til å bli flat og fin. Det viste seg selvsagt å være bare tull, men til tross for et skår i tilliten til koordinatoren så ble det en veldig fin tur. 4 timer med opp og ned, ecualyptustrær, buskevekster, fugler, bukter, ruiner og fantastisk utsikt. Vi satser på full effekt av høydetreningen!

Ingjerd slapper av i ruinene på sørenden av øya.

Det obligatoriske, "Her er jeg ved lago Titicaca" - bildet.

Reidun viser muskler og bader i innsjøen! Den holder forøvrig samme temperatur som et middels kaldt norsk fjellvann..

Slitne og fornøyde reiste vi hjemover. Jeg tok for første gang micro alene til huset mitt om kvelden og ble veldig fornøyd da jeg fant en buss med en gang. Den fikk selvsagt motorstopp etter ca 500 meter og alle passasjerene ble sendt ut på gata for å finne ny transport. Velkommen til latinamerika!